Innlegg i Rjukan-avis.

MIN SØNN BENGT Å. ØIEN'S BORTGANG –

TANKER OG MINNER, løfter som ble gitt

men aldri oppfylt.

Skrevet av Bengt's mor, Kirsten Reinertsen.

I dag, 5. februar, er det 6 måneder siden Bengt valgte å ta sitt eget liv i en alder av bare 36 år. Han fikk ikke den tiltrengte hjelpen han behøvde så sårt og var blitt lovet og livet ble for vanskelig for ham og han valgte dette som siste utvei. Det var et rop om hjelp.

Før julen 2004 prøvde han også å ta sitt eget liv, men mislyktes. Dette var helt nytt for oss i familien hans.

Men fredag 5/8 i fjor gjorde han et nytt forsøk. Han ringte selv etter ambulanse og også til kjæresten sin, og også denne gangen klarte de å redde ham. Legen burde beholdt ham på sykehuset, men istedet ble Bengt sendt hjem. Rett etter klarte han å ta sitt eget liv.

Bengt slet periodevis med rusproblemer i mer enn 18 år.

Han hadde nettopp fått avslag om behandling, for 2. gang, med argument om at han var for frisk og ikke prioritert. Det er vondt å lese det siste avslagsbrevet fra Borgestad-klinikken.

Bengt har aldri hatt noen kriminell bakgrunn, ei heller gjort andre noe vondt. Han flyttet fra Sandnes til Rjukan for fire år siden for å komme bort fra et vanskelig rusmiljø, og også fordi gode venner skulle hjelpe ham, noe de også gjorde. Men etter en tid ble de nødt til å flytte, og han var fryktelig ensom. Men hvor i Norge finnes det et miljø som han kunne levd i og blitt frisk, når han ingen hjelp kunne få?

Han har i flere perioder vært ansatt ved Rjukan Lys, hvor han trivdes veldig godt og hadde god kontakt med andre som jobbet der og også ledelsen.

Han ble oppfordret av Ole Bjørn Kolbjørnsrud, øverste faglige medisinske leder i Helse-Sør til å søke om behandling, og han ble lovet hjelp. Tross dette ble søknaden avslått fordi han var for frisk. Pga. omadressering (de hadde ikke engaqng hans riktige adresse), må han ha fått avslaget samme dag som han tok sitt eget liv. Det er bittert å tenke på at min sønn kanskje kunne vært i live i dag, hadde han fått beskjeden om avslaget på et annet vis. For eksempel fra hans sosionom eller lege på Rjukan, hvor vedkommende burde ha understrekt at "vi skal anke saken, ikke gi opp, Bengt, du skal få plass". Han trengte så sårt et håp i sykdommen sin som han ikke selv maktet å komme ut av alene. Han kjempet en håpløs kamp helt alene, og dette andre avslaget tok resten av livsgnisten fra ham.

Kjæresten til Bengt hadde en samtale med behandlende lege på sykehuset, som fortalte at Bengt hadde et veldig tomt og trist uttrykk i øynene, men allikevel ble han sendt hjem. I følge loven skal man ikke sende pasienter hjem, men tvangsinnlegge dem når de er til fare for seg selv eller andre. Bengt er død fordi han var til fare for seg selv. Burde ikke legen i det minste lest journalen hans eller konferert med en annen lege?

Jeg har så mange spørsmål som kverner rundt i hodet mitt. Hvorfor bare lovet helsevesenet ham hjelp, og hvorfor måtte min sønn dø fordi de ga blaffen? Det er mange her som har mye på samvittigheten. Jeg er bitter på de som lovet å hjelpe, ga ham håp, og siden sviktet ham og knuste det lille håpet han hadde. Alle visste at han måtte få hjelp for å overleve.

Bengt var en fantastisk gutt. Han var den snilleste og flinkeste på skolen. Han var en ekte, følsom og ærlig gutt. Alltid hjelpsom mot de som trengte det, og forlangte lite igjen. Med en far som uteble hele hans liv gjorde ham meget vondt og såret ham dypt. Da morfaren døde plutselig da han var ca. 16 år og onkelen ble drept i bilulykke et par år senere, så klarte han ikke å takle dette så bra. Han hadde to vennegjenger da, en god og en dårlig, og dessverre så var det den dårlige som vant.

Han var utrolig dyktig i alt han foretok seg, og han jobbet med data, noe han var spesielt flink i. Det var vel ingen jobb som han ikke klarte å løse. Dessverre måtte han slutte med dette arbeidet pga. mye hodeverk, og smerter i nakke og skuldrer.

Bengt fortalte så lite til oss, han unnlot å fortelle for å beskytte meg som mor, fordi jeg ikke skulle være så redd for ham. Å bo i Sandnes, så langt ifra ham, gjorde at vi ikke visste nøyaktig hva som foregikk og hvor mye han slet. Vi traff hverandre flere ganger og vi ringte ofte til hverandre og han var så lykkelig og glad i stemmen de siste månedene, fordi han hadde funnet seg en kjekk jente som han var blitt så glad i.

Utad viste han seg tilsynelatende friskere enn det han egentlig var. Det at Bengt nå er død er et feiltrinn som kunne vært unngått. Han var ekstremt syk i gjerningsøyeblikket. Han maktet ikke mer, enda et avslag satte punktum for hans vilje til å kjempe. Hele familien befinner seg i en bunnløs sorg, selv når det har gått flere måneder.

Bengt fikk den fineste og verdigste begravelse som tenkes kan. Vår kjære familieprest, Ottar Larsen (faren til en av Bengt's venner) påtok seg den tunge oppgaven. Det var en meget vanskelig begravelse for ham, for oss i familien, og for alle hans gode venner. For å få med meg alt måtte jeg vende blikket på skrått mot presten, og alt jeg så da presten holdt en fantastisk tale, var et hav av hvite lommetørklær. Søsteren hans holdt en nydelig minnetale for sin bror, likeså gjorde

Eli, kjæresten til Bengt. Det var en begravelse som var min flotte sønn verdig.

Nå i ettertid, så strever vi i familien med en så stor sorg og smerte, som til tider er uholdbar.

En gammel skolekamerat, Bjørn Inge, fra teknisk skole og Ingeniørhøgskolen, har laget en fantastisk sang som en siste hilsen til Bengt. Den heter "Hade" og er så nydelig og vemodig. Jeg gråter hver gang jeg hører på den.

Det jeg har igjen i dag er mange flotte bilder av Bengt, og jeg tenner lys for ham hver bidige kveld. Alle de gode minnene jeg har av ham, bærer jeg innerst i mitt hjerte som en skinnende juvel.