Jeg
har skrevet ved flere anledninger om hvordan livet mitt har endret seg,
litt om litt.
I
7 år har jeg kjempet en kamp for å bli bedre, og å slippe disse
fæle krampene under begge føttene, og smertene i ryggen, som jeg
har slitt med. Jeg har prøvd absolutt alle mulige behandlingsformer,
noe som har kostet ca. 60.000 NOK. Jeg ønsket å søke om
handikappkort, men så lenge jeg ikke hadde noen diagnose, så var
det umulig, både å søke og få dette innvilget.
De
siste 1 ½ år har jeg vært nødt til å sitte i rullestol. Jeg
strever med å bevege meg inne i leiligheten, og klarer så vidt å
gå ut til heisen og bort til bilen i garasjeanlegget.
Å
bli møtt med skepsis og ikke bli trodd, til og med av fastlegen min,
er noe som stikker dypt og sårer. Å bli avvist av nevrokirurgen på
Stavanger universitetssykehus om at jeg ikke hadde diagnosen
Spinal stenose, var et slag i ansiktet. Rapporten etter MR
undersøkelsen som ble foretatt i desember i fjor, nevnte at det var
en ikke fullt utviklet Spinal stenose, og CD'en viste tydelig dette i
tre ledd. Nevrokirurgen ville ikke godta dette og jeg tror ikke at
han så noe særlig på CD'en min.
Jeg
måtte ta kontakt med privatklinikk for å finne ut hva som var galt
med meg, og det viste tydelig på CD'en at jeg hadde denne diagnosen,
i tre ledd.
Jeg
ble operert 16. mars, i to ledd. Det viste seg også at forkalkningen
i spinalkanalen var mye mer omfattende enn det som viste på CD'en,
og legene måtte hogge vekk mye mer enn de forventet. I tilleg, å
måtte betale over 55.000 NOK for operasjonen på privatklinikk i
Oslo, pluss hotellopphold og reiseutgifter, var fryktelig dyrt, men
bare jeg ble bra, så var det verdt pengene.
Dessverre
så ble det ikke slik. Etter operasjonen fikk jeg mer kramper, mer
smerter og dette blir bare verre fra dag til dag. Jeg vet at dette kommer fra ryggen, for jeg føler at smertene og krampene blir så mye verre når jeg beveger meg, sitter o.l. for da blir det mer trykk på ryggen. Nettene er også blitt mye verre, men hvis jeg klarer å ligge mest mulig på magen, så blir krampene mindre.
Det
som har holdt meg oppe i denne fortvilte situasjonen min, er at jeg
har mange hobbyer, som jeg prøver å holde på med. Da glemmer man
for noen øyeblikk krampene og smertene som herje, natt og dag.
Jeg
er i ferd med å gi opp nå. Jeg har tatt ny MR, som jeg måtte
betale selv, 2.380 NOK, fordi det var for lang ventetid hos den som
man får dekket gjennom NAV. Hver konsultasjon hos nevrokirurgen
koster 2.000 NOK.
Mandag
16. juli skal jeg igjen til nevrokirurgen, og jeg håper på et svar.
Rapporten viser at noe er galt, men jeg ver ikke om dette har sammenheng med krampene og
smertene i ryggen.
Så,
selv om jeg utad virker glad og fornøyd, og legger ut bilder på
facebook, skriver nye innlegg på bloggen min, så er livet mitt
ganske håpløst, og jeg ser ikke lenger «lys i tunnelen», bare
tristhet og motløshet.
Ingen
vet hvor ofte jeg bryter sammen, det er kun jeg som vet det. Jeg har
jo ikke lyst til å være en byrde, men det er jeg blitt.
Men
kanskje en dag, så vil livet snu til det bedre. Det er lov å håpe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar